Avgående president Vigar Aabrek

 

ÅPNING AV FN-VETERANENES LANDSMØTET 12-13 APRIL 2002 

 

Det er naturlig for meg i år å gjøre åpningen til en avslutning. Jeg overlater ved Landsmøtets slutt ledelsen av Forbundet til en ny President etter å ha hatt æren, og gleden, av å inneha tillitsvervet i fem år.

Ved et slikt skille er det rimelig å kaste et blikk tilbake, uten å gå årsrapporten, som skal behandles som egen sak, i næringen.

Vi har oppnådd meget gjennom disse fem årene, basert på et solid grunnlag og fremtidsrettede planer lagt i Martin Vadsets president periode. Når jeg sier oppnådd meget, så er ikke det fordi presidenten personlig kan krediteres dette, men jeg sier det i stolthet over å ha stått i spissen for en organisasjon med et handlekraftig sekretariat under Erling Hoëms ledelse som sammen med oppegående lokalforeninger har satt forbundet på kartet og fremarbeidet resultater gjennom kontaktskapende virksomhet på alle plan i samfunnet.

Antall lokalforeninger er nesten fordoblet, likeledes medlemstallet, og vårt sekretariat er utvidet med to faste stillinger.

Overgangen fra Krigsinvalidehjemmet Bæreia til FN/NATO veteranenes Velferd og kompetanse senter har utviklet seg fra sonderinger, gjennom det to års prøveprosjektet, til et av våre myndigheter annerkjent prosjekt som det skal satses på, og våre kameratstøtte grupper spredt over hele landet har gjennomgått en stor utvikling både hva angår virksomhet og kompetanse.

Gjennom vårt arbeid i det reorganiserte Board of the Nordic Blue Berets (BNBB) og vårt medlemskap og aktivitet i World Veterans Federation (WVF) er FNVLF satt på det internasjonale veteran kartet. Og jeg understreker at vårt internasjonale engasjement ikke er etablert primært for å høste fordeler, men for å kunne stille våre resurser til disposisjon i et verdensomspennende arbeid for- og med veteraner. Dette er i samsvar med norsk, og nordisk, tradisjon og politikk.

Vi har understreket behovet for anerkjennelse. Kvinner og menn som stiller seg til disposisjon for Norges deltakelse i internasjonalt fredsarbeid fortjener anerkjennelse for sitt arbeid, og tildeling av medaljer er en viktig faktor i denne sammenheng. Vi har vært pådriver i innstiftelsen av Forsvarets medalje for internasjonal tjeneste, og ikke minst i kravet om at medaljen ikke skal kjøpes av den enkelte. Vi har skaffet oss selv handlefrihet ved innstiftelsen av FNVLFs Hederstegn, medaljen i tre valører som har fått status som offisiell medalje tillatt båret på uniform.

Det Kgl. Slott har underrettet oss om at H.M. Kongen har innvilget vår søknad om å stille som Forbundets høge beskytter. Dette understreker vår plass i samfunnet og skjerper kravene til vårt arbeid.

 

 Det er hyggelig å kunne se bakover på resultater som viser fremdrift, men det er meget viktigere å se fremover på oppfølgning og på uløste oppgaver som vi må ta fatt på, og på utfordringer som vi må møte.

Bæreia er vår flaggsak, og selv om prosjektet er annerkjent, står det enda igjen å få en rammebevilgning som gjør det mulig å planlegge lenger enn fra Forsvarsbudsjett til Forsvarsbudsjett. En rammebevilgning som vil gjøre det mulig på sikt å overta FN/NATO veteranenes kompetanse og velferdssenter med en sikkerhet for fremtiden både for personellet og for organisasjonen. Vi må videre bevisstgjøre bruken av Bæreia. Pr i dag har vi uutnyttet kapasitet, kapasitet som lokalforeningene er invitert til å utnytte, en invitasjon som gjentas og som understrekes.

Vi føler oss alle sterkt bunnet til FN, og det er nedfelt i våre vedtekter. Norges internasjonale fredsoperasjoner baserer seg på FNs mandat og FNs godkjennelse. Men på den utførende siden er andre aktører kommet med, og for vårt vedkommende i første rekke NATO. Pr i dag vil omtrent all rekruttering til vårt forbund skje fra fredsoperasjoner i NATOs regi., og det er en kjensgjerning at Forbundets navn, som ensidig fokuserer på FN-veteraner, er en rekruttering barriere. Dette har vi tidligere forsøkt å gjøre noe med uten å lykkes. Disse forsøkene må videreføres.

Forbundets medlemstilknytning har siden forrige Landsmøte vært gjenstand for stor diskusjon, jeg tror jeg kan si strid. Motstanden har vært så stor at Forbundsstyret har valg å droppe saken på det nåværende tidspunkt. Saken må modnes, men den bør ikke taes av kartet.

Den store legeundersøkelsen som Forsvaret satte i verk for personell med internasjonal tjeneste etter 1990, nærmer seg slutten. Jeg har brakt i erfaring at veteraner som er innrapportert med endring i helsetilstanden ikke har fått tilbakemelding fra Forsvaret. Vi må følge opp at Forsvaret tar kontakt med veteraner hvor legeundersøkelsen har vist en unormal utvikling, og gir en individuell vurdering med retningslinjer for videre oppfølging.

Forbundets viktigste oppgaver utføres på lokalplanet. Det er Lokalforeningene som har nærkontakten med medlemmene og samfunnet rundt dem. Lokalforeningenes kameratstøttegrupper er sammen med Bæreia grunnlaget for den støtten vi får fra staten. Vi har i dag 37 lokalforeninger, men alle er ikke like aktive. Det er vesentlig at Lokalforeningene legger til rette for kontinuitet og mangfold i sin ledelse og virksomhet. Vi ser dessverre av og til at når en aktiv og engasjert leder av ulike grunner må trappe ned sitt engasjement, stagnerer lokalforeningen.

Når jeg sier at Forbundets viktigste oppgaver utføres på lokalplanet, tror jeg det er riktig å bruke ordet gjennom Lokalforeningene. Grunnlaget for Lokalforeningenes arbeid skapes av et handlekraftig sekretariat. Sekretariatet er kjernen i vår virksomhet og vår spydspiss inn i departementer og institusjoner.

Sekretariatet og Forbundsstyret har gjennom forslag til budsjett og virksomhetsplan staket ut Forbundets vei inn i 2003 med blikket rettet videre fremover. Dette skal behandles som egne saker under Landsmøtet og danner grunnlaget for vår virksomhet. Landsmøtet er FNVLFs høgeste myndighet - engasjer dere!